Tøwn, Quiz og bok =)

I dag har jeg hjulpet min søster med å lage brownies. Den ble ikke like god som min pleier å bli. Hun tullet litt med oppskriften, så måtte jeg komme og redde henne. Prøvde å sove, bryr man seg om det.. Neida :/ Men allikevel.

Så dro jeg til Tønsberg Tøwn og hang med Aurora og vennene hennes. Møtte Adrian, Chadi og Oda. Jeg kjenner virkelig for mange Oda'er. Hm, ikke stort å gjøre med det egentlig. Kjenner egentlig alt for mange :P. Til slutt forsvant alle sammen og jeg tok bussen hjem sammen med Adrian.

Senere dro jeg igjen inn til byen for å være med på den ukentlige quizzen på mandag @ Maskinistenes Hus. Det var ikke like gøy som alltid. Men men. Quiz er quiz. Så dro jeg hjem, skulle ta bussen fra kaldnes. Utrolig irriterende å nyte gåturen til busstoppet og plutselig se bussen suse forbi. Ærsj. Men men. Always look on the bright side of life. Så jeg endte opp med å ta veien gjennom teieskogen,
again. Det er jo koselig det.

Nå har jeg begynt å lese Lars Saabye Christensens "Joker". Det ser ut som en veldig fin bok så langt :) Har bare lest to kapitler så langt. Men allikevel. Den begynner slik:

Men jeg var ikke død.
Men det stod i avisen.
Jeg reiste meg langsomt fra stolen, gikk bort til fjernsynsapparatet og lot en søvnig pekefinger med en svart rand ytterst på en blålig negl falle ned på av-knappen. Bildet snurpet seg sammen og ble borte. Mannen som nettopp hadde lest dystre værmeldinger forsvant fra rommet mitt, sannsynligvis gikk han inn til naboen og serverte flere ubehagelige temperaturer der. Jeg stod en stund og lyttet åndsfraværende til trikken som ramlet nedover Theresesgate, noen stemmer som snakket for høyt til å være vennlige og en platespiller som hadde forelsket seg i Jens Book-Jenssen. Det tok litt tid før hodet var på høyde med situasjonen, eller rettere sagt, jeg trengte noen minutter for å venne meg til det hinsidige. Så nikket jeg til englene og gikk tilbake til stolen.
Det var ingen prangende annonse, ingen våre kjære, dypt savnede, eller umistelige, ingen kolonner med hyggelige navn som ville minnes meg med vemod. Bare navnet mitt. Hans Georg Windelband. Han gikk ikke fra noen. Han bare gikk bort. Fra Oslo. 15. februar 1978. Idag var det 18. februar, lørdag. Hans Georg Windelband skulle bisettes tirsdag 21. februar i Vestre Krematorium.
Fra et skap som ikke trenger trylleformularer for å åpne seg, fant jeg fram en flaske hvor bunnen var dekket med et calvados. Jeg helte det opp i et grønt glass, satte meg godt til rette i stolen og ventet på gratulasjonene.
Men det kom ingen gratulasjoner. Telefonen stod der som et kaldt strykejern, foran meg lå Aftenposten, med dødsannonsenes enkle kryssord grinende mot meg. Og midt mellom alle de intetsigende navnene var jeg plassert. Hans Georg Windelband.
Jeg tenkte: Det er første gang jeg har navnet mitt i avisne.
Denne tanken gjorde ikke lite inntrykk på meg. Men på den annen side: Kan man stole på alt som står i Aftenposten?

Høres ikke det ut som en bra bok? Det var forresten hele første kapittelet xD.
Nå hører jeg forresten på Saint Thomas. Bringer så mange gode barndomsminner. Jeg husker godt at jeg satt ute i stuen her hjemme, og de liflige tonene av Cornerman sivet ut av den eldste søsteren min sin dør. Jeg husker at jeg ble veldig lei meg..for ikke å nevne hvor sjokkert jeg ble da jeg fikk høre at han var død. Hvem skulle vel tro det? Bare 31 år gammel.

Husker godt at jeg skrev dette da jeg så det:

Kommer aldri til å glemme deg. Du ga meg så mye, uten at du var bevisst om min eksistens selvfølgelig. Din musikk har spilt en stor rolle i min barndom. Sangene dine har alltid bringet fram noe spesielt for meg. Og det har alltid virket beroligende å høre på din musikk når jeg var trist eller i en vanskelig situasjon eller noe lignende.
Norge har mistet en veldig spesiell artist og ikke minst person. Jeg håper flere enn bare meg føler det samme.

Joda, dette ble jo et litt lengre innlegg enn jeg hadde planlagt.



:'( Vakkert :D <3